Visste du at hovedårsaken til at ungdom driver med idrett, er at det er gøy? Visste du at all idrettsungdom er medlem av bevegelsen ”engasjert ungdom”? Engasjert ungdom skal sette dine ønsker og meninger på dagsorden!
Bilde av Askøy Fk`s første ungdomsutvalget, 2001. |
Den viktigste utfordringen for idrettsbevegelsen er
ungdomsidretten. Det er fortsatt slik at mange ungdommer velger bort idrettens
organiserte tilbud og vi mangler ungdom som både trenere, ledere og utøvere.
Utfordringene er mange og sammensatte. Med utgangspunkt i dette, burde
idrettsklubbene opprette flere ungdomsutvalg, gjennomføre lederkurs, trenerkurs
osv. Dette kunne hjulpet dem mye og gjennom facebook og andre sosiale medier
kan det føre til at ungdom snakker om organisert idrett igjen. Et eksempel kan
være hvis to spillere fra et lag blir med i et ungdomsutvalg som består av to
tillitsvalgte fra hvert ungdomslag. Da kunne man i ungdomsutvalget satt de to
med andre, der de for eksempel kunne jobbet med å trene yngre førsteklassinger.
Selvfølgelig hadde det vært voksne som har oversikten over hva de driver med og
som også kommer innom treninger for å sjekke ut dette. Da ville litt av
idrettsgleden kommet tilbake.
I dette innlegget vil jeg prøve å finne ut hvorfor ungdom
slutter i idrett. Jeg har valgt å bruke mitt nærmiljø som utgangspunkt for
undersøkelsen fordi det var det enkleste for meg.
Jeg startet med min gamle klubb, Askøy fotballklubb der jeg
alltid kommer med forslag dersom det skulle være noe. Joakim Ødegård (lagleder
for Nedrykkskameratene Askøy FK Jr 2) fortalte med egne ord: ”Jeg begynte selv
på et lag i 8.klasse fordi jeg ikke turde å begynne og spille med alle de gode.
Etter hvert fant vi ut at det ikke var noen vei inn på laget. Så i fjor vinter
(2011) fant meg og Håkon Johannessen ut at vi var lei all den seriøsiteten som
er med på et slikt lag som AFK junior. Derfor dannet vi et eget lag for de som
spiller bare for gøy”.
Første året fikk Nedrykkskameratene enn kamp mot guttelaget,
som de vant. De fortsatte å trene hele året og i
2011 spilte de Julecup i Askøy Forum. I 2012 var laget endelig klar for
Erdalscup og seriespill, der det har gått over all forventning. Etter en kamp i
serien har de fotballglade guttene klart å skaffe tre poeng og en god målforskjell
etter 7-3 seier mot Fyllingsdalen 4. Til dette kommenterer Ødegård: ”Ja, vi
leder vel tabellen på målforskjell tror jeg. Vi har ingen dårlige spillere, vi
har gode spillere som sluttet fordi de ble lei sure trenere og når alt ble for
seriøst. Vi begynner dessuten nå å bli kjent med hverandre både generelt og
ferdighetsmessig, noe som gjør at laget blir bedre og bedre for hver trening.”
Videre mener Ødegård også at alle klubber burde få til en slik løsning, men at
de ikke skal betale samme medlemskontigent som de ”seriøse” spillerne slik som
Ødegård sitt nedtrykkstruende lag gjør.
På jentesiden er det også mange spillere som faller fra og
for å finne ut hvorfor har jeg spurt noen jentespillere. Maren Hatletvedt, som
til daglig spiller med jr 16 i Askøy fotballklubb, fortalte sine grunner til at
hun sluttet på fotball en periode for så å begynne igjen. ”Jeg sluttet fordi
jeg ikke hadde tid til venner, kjæresten og skolen. Jeg var alltid trøtt og
sliten på skolen etter alle treningene og da var det å slutte på fotball det
beste valget der og da.” På spørsmål om hvorfor hun seinere har begynt igjen
svarer Hatletvedt med at hun savnet fotballen og å ha noe å glede seg til flere
ganger i uken. Dessuten er hun selv veldig fornøyd med å vende tilbake til den
idretten hun er mest glad i og konkluderer med at det var et riktig valg for
henne.
Ole Martin Næss taler til ungdom. |
For å få andre perspektiver enn fra spillere tok jeg meg
også en prat med nestlederen i ungdomsutvalget til Askøy fotballklubb (Ole
Martin Aabrekk Næss). På spørsmål om hva som gjør at han vil jobbe med ungdom
svarer Næss at han føler han får gjort det han elsker, nemlig å arrangere ting
med fantastiske mennesker. Engasjementet hans kommer av at han får en følelse
av å gi ungdom et tilbud om å spille fotball på gøy gjennom arbeid med Fun
Cup. Jeg benytter meg av anledningen
til å spørre hva Næss synes om lederkurs
for ungdom.
”Et lederkurs for ungdom er kanskje ikke for alle ungdommer,
men det kunne vært en ide at klubbene leter etter de mest egnede ungdommene i
sin bredde og plukker ut 3-5 av disse som de mener kunne ha nytt godt av et
lederkurs. Hvis vi hadde fått det til, kunne vi kanskje sett enda flere cuper
arrangert av ungdom, ungdom som trenere eller som ledere i klubber. Jeg håper å
se dette i alle klubber en dag. Vi kan ikke glemme at det ikke bare er håndball
og fotball som skal finne på noe gøy!” Jeg takket nestlederen for praten og
forsvant inn igjen i min lille hule av store spørsmål om ungdom og idrett.
Jeg har også forhørt meg litt rundt angående jentene som spiller på aldersbestemt i Askøy FK, De opplever å være stresset. Kanskje fordi kretsen vil arrangere
ting for særidrett i stedet for masseidrett? Samt at foreldre og trenere
slipper taket når ungdommen blir eldre. Disse jentene har alltid hatt samtlige
foreldre med på kamper og det har ført til stormende jubel på sidelinjen. Nå
spilles kampene rett etter normal arbeidstid og foreldre får problemer med å
kjøre til og fra kamp, jentene må lage middag til seg selv og stresse ned til
lagets møteplass. Det fører til at foreldrene også blir stresset for å finne
skyss og får dårlig samvittighet for å ikke kunne følge opp sine egne barn.
Plutselig står treneren alene uten foreldre og støtte seg på. Det går mot en
tåpelig utvikling spør du meg. Når vi vet at frafallet er stort i alderen 12-15
år, burde man satse på å holde på ungdommen lengst mulig. Da hjelper det godt
på med medbestemmelse, ivrige foreldre, god stemning og fair play så vel som
gøyale ting som fargerik fotball, fotballskoler, cuper osv. Det handler om å
bygge nettverk og nærmiljø slik at barna føler seg trygge. Hvis man klarer
dette, kommer den sportslige oppturen også.
Etter vært valgte jeg å gå bort fra Askøy
fotballklubb for å høre hvordan det står til i andre klubber. En bekjent som driver med å skate (står på rullebrett), for åpen gate hver sommer og
elsker dette som er en uorganisert idrett. Tidligere har han også drevet med
det de fleste barn har vært innom, nemlig fotball eller annen organisert
idrett. Han fortalte meg at da han spilte på Vadmyra var tilbudet elendig,
treneren sluttet og plutselig stod guttene der uten noe annet tilbud.
Det fikk meg til å tenke på hva som hadde skjedd med dette
laget hvis Vadmyra hadde klart å bygge et ungdomsutvalgt og spurt ungdommer om
de ville trene laget? Hvis ansvarlig ungdom i 16-17 års alderen, som klubben
har kurset, hadde blitt brukt som instruktør hadde kanskje ikke idretten
forsvunnet fra disse gutten. Viktig og legge til at Vadmyra har blitt en mye bedre klubb på dette nå.
På min tur gjennom ungdommens idrettsliv har jeg snakket
smått med mange og det er stor enighet om at treningssentre er å foretrekke. Da
jeg spurte hvorfor de ikke var interessert i organisert idrett, for eksempel
fotball, som jeg vet mange av dem har drevet med tidligere, fortalte de at
fotball og håndball hadde etter hvert blitt for seriøst. Da skjøt jeg tidlig
inn med spørsmål om hva disse ungdommene hadde gjort dersom klubben i ditt
nærmiljø hadde valgt å opprette et såkalt ”kompislag” som kun trente en eller
to ganger i uken eller kanskje bare spilte kamper. Dette ble møtt med en
positiv innstilling og de fleste var enige om at da kunne de begynt igjen med
en gang. Kriteriene var at enten skulle laget styres av ungdommene selv eller
en voksenperson som ikke presset laget. De ville heller ikke følge alt etter
boken, man skulle få lov å komme og gå som man ville, men likevel spille kamp
hver uke.
På Askøy har vi hatt en del slike lag, blant annet
Kondiskameratene som nå er blitt nedrykkskameratene, Follese trimforening og
Libido. De to sistnevnte er først og fremst for litt eldre karer som ikke har
interesse av å spille på diverse a-lag, men kondiskameratene er forgjengeren
til dagens nedrykkskamerater.
Å jobbe for ungdom er noe av det viktigste jeg vet om og jeg
vil løse dette problemet med at mange gir opp den organiserte idretten. Jeg
føler jeg har kommet langt. Jeg overtalte en bekjent til å skifte klubb fra
Askøy FK til Hetlevik IL fordi han ville slutte i Askøy FK på grunn av liten
spilletid. Nedrykkskameratene hadde ikke det tilbudet vi ville ha, nemlig en
trener, men likevel ikke altfor seriøst. Hvorfor han plutselig forandret mening
og valgte å bli med meg til Hetlevik IL for å spille var ganske enkelt fordi
han opplevde et nytt miljø og nye trenere, noe som kunne forbedre
fotballopplevelsen. Svaret kommer fra Jørgen Heimnes, som viser til at
forandring fryder og det å skifte klubb ofte kan være det som skal til.
Til slutt tok jeg for meg en venninne som tidligere drev med idrett. Hun fortalte at hun i tidlig alder sluttet i idretten. Grunnen til at hun forsvant ut av idretten var at hun følte seg for god for de yngre, men turde ikke å
begynne med de som var på hennes nivå fordi de var noen år eldre. Her ser vi
igjen at ungdom trenger motivasjonskurs. Idretten må ta ansvar for dette for
ikke å miste sine beste utøvere. Hun drev med mange forskjellige idretter. Til tider følte hun foreldrene presset henne
fordi de var på alle treninger og kamper. Hvis en ungdom føler seg presset kan
de fort falle ut. Dette må gjøres noe med, det er forferdelig å miste unge
idrettsutøvere på grunn av for stort press fra enten trenere, foreldre eller
begge.
Ungdommer koser seg på FunCup Høsten 2011. |
Norsk idrett må i langt større grad utvikle og tilrettelegge
aktivitetstilbud i tråd med ungdommenes egne forutsetninger, ønsker og behov.
Mitt ønske er at idrettslagene evner å gi tilbud også til de ungdommene som
ønske idrettens felleskap og glede, men ikke har ambisjoner, ferdigheter eller
kapasitet til å trene så mye som skal til for å bli en ener. Jeg vil fortsette
å jobbe for at idrettens fellesskap styrkes gjennom å gi tilbud som ungdom selv
kan være med på å skape, utvikle og fylle med meningsfylt innhold. Jeg har stor
tro på ungdommen og er under inntrykk av de ønsker å bidra – bare de får
muligheten til det.
Jeg sitter litt igjen med en følelse av at idretten skulle sendt ut innbydelser til ungdomskurs via skolene, så kunne man for eksempel kurset ungdommen om sommeren, eller i andre ferier. Kanskje ungdommen også ville blitt mer aktive dersom mindre gode spillere/utøvere også fikk sjansen til å spille organisert uten at trenere meldte sin interesse med å skape dårlig stemning som ødelegger idrettsgleden. Noen av dagens trenere gir ikke alle sjansen til å være med. De vil heller kun satse på de beste for egen vinning. Dette gjør også at mange slutter, og blir lei av idrett. Man vil heller finne på andre ting enn idrett når de ikke får lov å spiller aktivt.
Dersom vi ikke greier å ta tak i ungdomsfrafallet i norsk
idrett, vil idretten slik vi kjenner den i dag bli svekket for hvert år som
går.
Karl-Kristian H.Kristensen
Nestleder ved Ungdommens idrettsråd på Askøy
UIRA - Få alle engasjert